De første leveårene mine, bodde jeg i Skien. Foreldrene mine snakket somalisk hjemme, og derfor lærte jeg meg morsmålet mitt først. Jeg begynte i Barnehage som toåring og lærte meg norsk fort. Siden jeg snakket norsk helle tiden i Barnehagen, og senere hele tiden på skolen, ble jeg automatisk bedre i Norsk enn i somalisk. Det bodde ikke så mange utlendinger i Skien, på den tiden, og derfor var de fleste vennene mine norske.
Jeg flyttet til Oslo som 8 åring, og de fleste av mine nye venner var også norske. De første to årene, ble jeg ertet fordi barna syntes jeg ikke snakket med oslo-dialekt. Den dialekten i Skien var ikke veldig annerledes enn den i Oslo, men var likevel noe de andre barna hørte. Da jeg flyttet til Stovner, begynte jeg på en av de skolene i Oslo med flest utlendinger. Dette gjorde slik at mitt ordforråd ble litt annerledes. Senere, i slutten av ungdommskolen, begynte jeg å få flere og flere utenlandske venner, og siden jeg er veldig lett å påvirke, ble språket mitt veldig mer annerledes, og jeg begynte å snakke mer og mer kebabnorsk. Setningsoppbygningen min ble verre og det ble også språket generelt.
Norsk, er det språket jeg snakker mest. Når jeg snakker med min mor, søsknene eller somaliske venner, så driver jeg med kodeveksling. Jeg blander somalisk, norsk og engelsk. Jeg har gjort det i flere år, og det har blitt noe jeg driver med konstant. Dette kan jeg dessverre ikke gjøre hele tide, og derfor tilpasser jeg språket mitt til hvem jeg snakker med. Når jeg f.eks snakker med min bestefar, så snakker jeg bare Somalisk, men når jeg snakker med min norsk- eller samfunnsfagslærer så snakker jeg kun norsk, uten noen som helst blanding av språk.
- Sadia
